Bare meg.

Det er ikke lett å skrive ned ord du ikke en gang greier å forme i hodet. Det er vanskelig. Å fange de tankene som surrer der inne. Som alltid er der, men uten konturer. Som aldri trer frem i klare farger. De bare lurer. Hele tiden.
Også prøver jeg. Å fange dem. Tenke tankene. Se hva som skjer. Men døra glir ikke opp. Den blir stående der på gløtt, og jeg greier akkurat ikke høre hva de der inne sier. Selv om jeg vet hva de snakker om. Selv om jeg spisser ørene. Og alt jeg ser er en stripe av lys, som faller på bakken utenfor, uten å fortelle meg noenting. Bare at det er lyst der inne. Lyst.

Så der står døra. På gløtt. Jeg tør ikke åpne den, i frykt for at lyset skal være for sterkt. Jeg tør ikke lukke den, i frykt for at det skal bli helt mørkt. Og jeg lytter igjen. Og jeg ønsker at stemmene skal stilne. Bare en liten stund. Bare til jeg ikke lurer lenger.