Bare meg.

Uansett hvor feil det enn høres ut i hodet mitt så er jeg nå - endelig - ferdig på Vennesla VGS. Etter tirsdagens avslutning gikk jeg bort ifra skolens område vel vitende om at jeg kanskje aldri vil sette mine bein i den bygningen igjen.

Forrige blogg-innlegg forteller om hvor traumatisk det var å bli trukket opp i 3FY. Til tross for en søvnløs, matløs og så til de grader nervepreget helg, slo jeg til når det gjaldt som mest, og tok derfor med meg en skinnende flott toppkarakter når jeg vendte nesa hjemover etter mandagens eksamen. Når sant skal sies kunne jeg neppe vært mer heldig med oppgaven, men hei. Det er greit for meg det. :)
Nå gjenstår bare resultatet av de skriftlige eksamener. Hvilket jeg har ekstremt ambivalente følelser i forhold til. Jeg gleder meg til alle resultater er svelget, og livet etter eksamen begynner å gå videre, men er klar over at det kommer til å bli en opprivende påkjenning å rive opp konvorlutten.

Når alt skolestresset som har tatt helt overhånd over livet mitt det siste halvåret nå faktisk er ved veis ende, merker jeg at en stor klump av vemod ligger å ulmer i bunnen av magesekken. I kveld er det avslutning for 3AFA og 3AØA. Fest og moro sammen med de fabelaktige folkene som jeg har ledd og fortvilt sammen med de siste tre åra. Det faktum at jeg nå er midt i en overgang mellom å se dem hver dag, og det å kanskje ikke se dem mer enn en gang eller to i året, verker som en torn i hjertet. Heldigvis har jeg troa på at jeg vil holde kontakten med de som betyr mest, men samtidig er jeg sørgelig klar over at dette ikke vil bli like lett med alle, til tross for at jeg setter aldri så mye pris på dem.

Det er nesten like rart å tenke på at hvis jeg nå skal begynne på psykologi, kan jeg pakke kalkulatoren bort for gått. Min trofaste følgesvenn gjennom timesvis med nedbrytende tastetrykk. Det føles også ganske uvirkelig at jeg kanskje aldri treffer igjen verken Svein, Sissel, Olav eller noen av de andre som de siste årene har vært gjenstand for både hat og takknemlighet, samt kilde til både bøttevis med kunnskap, og horder av fortvilelse.
Livet med flere prøver i uka, og en haug av vidt forskjellige fag er nå over. Nå velger jeg altså min egen vei, og kan ikke lenger klage over å måte lære ting jeg mener har null verdi for min videre utdanning.

Steike heller. Jeg er ferdig.