Bare meg.

Livet mitt ruger på et oppbrudd. Det er lørdag, og rett i overkant av ei rad på kalenderen igjen til jeg flytter. Til Oslo. For det ble Oslo. Oslo, universitetet og profesjonsstudiet i psykologi.

Jeg sier det bare. 24 plasser. 60,7 i karakterkrav. Jammen spiller Jesus på lag. Mitt lag. Og selv om jeg ikke har blitt velsignet med et eget bosted, så trives jeg godt med tanken på å dele liv med min kjære kusine de første ukene. Dessuten lever jeg i troa på at det skal dukke opp en skinnende flott 4/5 roms til oss to, Ragnar og Inger Lises venninne Malin. Det hadde i aller høyeste grad vært greit for meg. Og selv om jeg så og si ikke har mer tålmodighet å smøre meg med, så går det greit. Alt går så greit.

Med bare en arbeidsuke igjen på Euro Sko Vennesla merker jeg at vemodet har begynt å puste meg i nakken. Å slutte i jobben er faktisk noe av det værste med å reise. Jeg har ikke lyst på noen ny jobb, nye medarbeidere eller ny sjef (dvs butikksjef. Øverste sjef kan jeg ikke vente med å bli kvitt!). Selv om savnet etter nære og kjære selvfølgelig kommer til å rive mer i sjela enn lengselen etter de lange timene på butikken, så er vissheten om at jeg kanskje aldri skal sitte på pauserommet å spise popcorn igjen, litt vond å svelge. Jeg liker meg der. På Siri, Siw og Stines butikk.

Ellers brygger det opp til sykdom, regn og avskjedsfest i kveld. Jeg håper det blir bra. Og jeg håper at jeg får mange klemmer. Gode, lange klemmer - som kan varme meg helt til jeg kommer hjem på besøk.

Snufs..