Bare meg.

Jeg venter for tiden. Venter Venter Venter. Vaneligvis pleier jeg å vente på bursdagen min på denne tiden av året, men selv om den nå bare er ei ukes tid unna, så merker jeg likevel ikke noe særlig til at den nærmer seg. For snart, veldig snart, kommer kjæresten min hjem. Ikke for å tilbringe en romantisk helg sammen med meg, men for å bo. Bo, leve, være - tilbringe all sin tid morgen, kveld og natt. Og jeg kan nesten ikke vente. Til de vanlige tingene. Spise frokost sammen, hvile middag på magen hans og rulle inn i armkroken hans på kvelden. Mest av alt gleder jeg meg likevel til å kunne gå på besøk, eller få besøk, av kjæresten min når jeg trenger han som mest. Som på ensomme søndagskvelder, eller kjedelige formiddager, når jeg vanligvis har måtte ta til takke med en telefonsamtale for å føle meg bedre. Nå er de dagene over. Nå er det meg og Han. På ordentlig. Hver dag, når som helst - morgen, formiddag, ettermiddag, kveld og natt. Alltid.. :)