Bare meg.

Jeg sover ikke for tiden. Jeg drømmer. Og selv om jeg kan regla om søvnstadiene. Syklusen. 1-2-3-4-3-2-REM. Og selv om jeg har lest meg opp på en haug av drømmeteorier. Selv om. Så sliter jeg. For jeg drømmer tragiske ting. Som kanskje er morsomme når man forteller om dem etterpå, men som der og da. Sen natt og tillig morgen. Fører til at jeg våkner med svett kropp, klump i halsen og tårevåte øyne. Selv om jeg burde omfavne lettelsen over at det hele faktiske bare var en vond, urealistisk, usann, uvirkelig drøm, så skjer det motsatte. Det verker i hjertet, fordi jeg kjente på hvor vondt det var. Det som skjedde. I drømmen. Så tenker jeg hvis. Hvis det skjer i virkeligheten. Også ender jeg opp med å ringe til de innvolverte, og advare. For selv om jeg ikke har opplevd å være mye til sanndrømt enda, så tenk hvis. En av mine vonde drømmer plutselig skulle gå i oppfyllelse, også har jeg visst om det. Sett det på forhånd. Hatt sjansen til å forhindre, stanse, motvirke. Også har jeg holdt det for meg selv. Derfor må jeg. Jeg må ringe til Anja å si at hun ikke må finne på å kline med han drittsekken som kastet seg over henne i drømmen jeg hadde forrige uke. Eller sende mail til Marie på Mauritsius, om at hun må være riktig forsiktig slik at hun ikke får matforgiftning og dør. Slik som hun gjorde i natt. Også må jeg ringe Kristian, og forsikre meg om at han gidder å droppe fotballkampen som går på TV, til fordel for å komme meg til unnsetning etter at en gal mann har stukket en kniv inn i hodet på meg - i motsetning til hva han gjorde i løpet av dagens tidlige morgentimer. Jeg ser ikke helt hvordan Freud skulle greie å finne noe skjult seksuelt motiv i at Marie dør som følger av at hun hadde spist flaggermus som hadde gått ut på dato, eller hvordan REM-søvn teoretikerne skal greie å forsvare at det matcher en strøm av tankerekker jeg også kunne hatt i våken tilstand. Det eneste jeg ser er at jeg ikke orker den uroen mer. Det å bære på den gnagende følelsen til langt utpå ettermiddagen. Ikke at jeg helt vet hvordan jeg skal motvirke min nye nattevane, men noe får jeg prøve å finne på. For eksempel, burde jeg kanskje slutte å se på de tragiske sjebnene som portreteres i Greys Anatomy, eller droppe krim til fordel for bøker om din for alltid til døden - som aldri kommer - skiller oss ad. For eksempel. Kanskje.

Hmm...