Bare meg.

Den første helga i hovedstaden ble ei for boka om mitt lykkelige kjærlighetsliv. Han kom på besøk, og selv om tida fløy fortere enn hva jeg ønsket at den hadde gjort, så klager jeg ikke. For det var fint. Et riktig, riktig fint besøk.



På fredag nøt jeg Oslo-oppholdes første middag. Romantisk tilstelning for to, uten levende lys - men med fabelaktig godt selskap. Deretter spiste vi sørlandschips og så "Alle elsker Mary". Den var ikke så bra som noen av oss husket at den var, men desto gøyere å se av den grunn. Det er kvaliteten på sånne koselige hjemme-kvelder som får meg til å huske hvorfor jeg alltid savner kjæresten min så kjipt mye når han ikke er her. Det er få ting som gjør ventetiden mer verdt det, enn tiden jeg tilbringer i armkroken Hans.

Lørdagen var mer handlingspreget. Etter god frokost og litt sofatid tok vi banen ned til sentrum og hadde en over gjennomsnittet koselig dag i byen. Lunsj i slottsparken, kaffe på aker brygge og bittelitt shopping. Jeg fant selvfølgelig ikke øredobbene, eller det bolerolignende klesplagget jeg trenger til bryllupet, men det får så være. Hvis ikke jeg finner det i Oslo, finner jeg det vel neppe andre steder heller. Så jeg blir pent nødt til å lete litt til, eller bare ta de alternativene som allerede ligger i skapet mitt.

Siden vi først hadde sjansen til det gikk vi for et noe utradisjonelt valg av lørdagsaktivitet. Chateau Neuf arrangerte Salsa-kveld med kurs og konsert, og siden vi lenge har pratet om at dette er noe vi har lyst til å prøve, bestemte vi oss for å gjøre nettopp det - prøve. Det ble kanskje mer feiling enn prøving, men så var det til gjengjeld også utrolig gøy, og garantert noe vi kommer til å gjøre mer av når vi neste høst bor i samme by begge to. :)

Nå har kjæresten kjørt nordover, og jeg sitter atter en gang alene igjen. Heldigvis er det bare fem kjappe ukedager til vi sees. Til helga er det nemlig stor fest i Sarpsborg, hvor Kristians fetter gifter seg med sin utkårede. Sammen med denne eventen kommer også helgeopphold på hotell, noe en beskjeden student ikke akkurat takker nei til. Iallefall ikke når jeg er så heldig å få dele rom med min utkårede.. Jeg kan nesten ikke vente. :)

I love you.

Det er ikke lett å skrive ned ord du ikke en gang greier å forme i hodet. Det er vanskelig. Å fange de tankene som surrer der inne. Som alltid er der, men uten konturer. Som aldri trer frem i klare farger. De bare lurer. Hele tiden.
Også prøver jeg. Å fange dem. Tenke tankene. Se hva som skjer. Men døra glir ikke opp. Den blir stående der på gløtt, og jeg greier akkurat ikke høre hva de der inne sier. Selv om jeg vet hva de snakker om. Selv om jeg spisser ørene. Og alt jeg ser er en stripe av lys, som faller på bakken utenfor, uten å fortelle meg noenting. Bare at det er lyst der inne. Lyst.

Så der står døra. På gløtt. Jeg tør ikke åpne den, i frykt for at lyset skal være for sterkt. Jeg tør ikke lukke den, i frykt for at det skal bli helt mørkt. Og jeg lytter igjen. Og jeg ønsker at stemmene skal stilne. Bare en liten stund. Bare til jeg ikke lurer lenger.